This is a "poem" I wrote for my grandmothers funural. Prestekrager was our flower. After the seremony the priest asked if she could keep it. I let her.
Prestekrager
Sammen står de,
I både små og store klynger,
og passer på hverandre.
Litt som oss.
Om vi så en liten tid ble revet fra hverandre
fant vi alltid tilbake.
Og prestekragen vokser på nytt.
Elsker.
Elsker ikke.
Elsker.
Prestekragene står der fortsatt
Ikke like flotte i mine øyne
men der er de
og der står de i fred
Bare til å beundre
Og om jeg så en dag ikke ser de lenger
så vet jeg at de er der
I hjertet
og i minnet.
Til minne om vår kjære
Wenche Elisabeth Thon
Skrevet av
Danijela Thon Lane
No comments:
Post a Comment